Reading 6 — Saturday
Dette er hvorfor jeg elsker analog fotografi
Jeg husker første gang jeg sto i et mørkerom. Etter flere timer med fremkalling oppdaget vi at filmen var så kraftig undereksponert at det nesten ikke var mulig å se motivene. Jeg trodde løpet var kjørt. Men kursholderen ga seg ikke. Han var fysisker og ekspert på nordlys. et par kvelder gikk det med til å klare å lage et reelt avtrykk på fotopapir. Vi hadde godt utstyr som fotoklubben hadde arvet fra universitet. Det hjalp. I det gamle arvegodset lå det også noen dunker med papir fra 60 og 70-tallet. Store formater, grov materialitet. I det jeg observerte nordlysforskeren tenkte at dette er ikke bare en kjemisk prosess, men hele prosessen fra A-Å er en kunstform hvor kunstneren har enorm påvirkning på det endelige resultatet. Jeg tenkte at her kan jeg lære et ekte håndverk, men som alle håndverk krever det tålmodighet, repitisjon og kontinuitet. For å klare å utvikle et håndverk må indre motivasjon være sterk. Siden har jeg kun vært tilbake én gang i mørkerommet. Men selv i dag kjenner jeg meg stolt av sluttproduktet av workshoppen. Og som en ringrevene i fotoklubben sa i det han så fotografiet vi hadde tryllet fram på et meget utfordrende utgangspunkt: dette er jo ett ekte fotografi. Kjærligheten for foto var oppdaget.
Et par uker etterpå fikk jeg tilsendt en link fra Pentax KM fra 74. Vi hadde snakket om hvilket kamera som kunne være smart å starte med for å lære foto og gamle gutta anbefalte meg et manuelt pentax. Ingen autofokus - eller lysinnstillinger.
Veien fra et nytt, gammelt, pentax, til et kurs i gatefotografi var kort. Her fikk jeg en rask innføring først i det tekniske, som handler om lys, avstand, motiv, ramme. Den gamle dokumentaristen jeg bor sammen med har minnet meg at å ha et kult kamera ikke handler om identitet som kul fotograf, men at det skal være brukervennlig og funksjonelt. Jeg derfor eksprimert både med telefon, moderne digitale kameraer, men når jeg får en film fremkallet av den gamle pentaxen er det en helt annen touch på bildene. For meg virker det som den magiske analoge prosessen har en helt særegen måte å fange stemning i et sted. Kanskje handler det også om min tilstedeværelse i gjerningsøyeblikket.
Det er ikke de beste bildene teknisk eller estetisk, men smaken er som baken. Jeg elsker lyset, grovheten, den uferdig og ærlig fremstillingen. Jeg opplever gjennom bildene at jeg klarer å fange sjela, essensen, fra steder og materialer til mennesker. Jeg har vært dratt til dokumentarisk foto, ikke fordi jeg vet en pøkk hva dokumentarisk foto egentlige betyr rent filmfaglig, men for meg er det seksvenser av prosessen. Veien jeg går. Mennesker i arbeid. Ekte øyeblikk som føles levende og levd. Særlig er jeg glad i å dokumentere steder og samlinger som blir til; både temporære og mer langsiktige.
Et par år senere etter min første workshop føler jeg meg fortsatt som en nybegynner, på alle plan, men jeg synes det er spennende å følge utviklingen og perspektivet. For meg har det vært en intutiv læringsprosess og søken etter øyeblikkene som fanger essensen av menneskene jeg er glad i, følelsen av prosjektene jeg er involvert i og materialene rundt meg. Det tekniske har aldri vært min sterke side eller interessert meg i så stor grad, men jeg forsøker å lære meg det basics., det handler mindre om det bildekvalitet, men en pågående utforskning av hva som fanger oppmerksomheten min.
Jeg elsker at filmrullene er som små kapiteller i mitt liv. Og jeg elsker å se det i sekvenser. Pustepauser. Hvor det er rom for å forestille seg hva som hendte i øyeblikkene i mellom. Jeg håper dette lille bloggprosjektet kan bli et arkiv som hjelper meg å huske hva som til syvende og sist betyr noe.