Det første bålet
Artikkel 6
Selv om jeg har vokst opp med bål, er det alltid like spennende å se om bålet tar fyr på første forsøk. Jeg har bål i ryggraden. Fra elvebredden i repparfjordelvva til skoleturer rundt breidablikkvannet. Ordet som er sammensatt av breid (bred) og blikk (glimt, blink eller det å skue utover). Det henviser til en storslått utsikt eller noe som lyser opp over et stort område. I dette tilfelle i Rypefjord, tettstedet jeg vokste opp rett før du ankommer Hammerfest by.
Breidablikketvannet var ikke noe særlig godt fiskevann sammenlignet med mulighetene i Repparfjordelva, en av Norges beste villaks elver. Her brukte jeg hver sommer fra de første øyeblikkene jeg kan huske. Og jeg husker at jeg da, som nå, trivdes minst like godt rundt bålet som med vaderne plantet ut i elva. Sportsfiskerne i Repparfjord har konkurranseinsikt, og det er klare føringer for hvordan det skal foregå, her går vi i tur og orden. Jeg husker at jeg pleide å la noen av de ivrige karene gå før meg jeg hvis det var bål.
Siden har interessen for bål fulgt meg og vært sentral både i hvordan jeg selv lar kropp & sinn hvile i tillegg til gjennom prosjekter. Rundt bålet smelter vi, både inn i oss selv, følelsen med bakken og kontakten med hverandre myknes. Gleden og entusiasmen var derfor enorm i det vi forberedte det første bålet i lavvoen i bakgården i prosjektet I Grønnegata. Det første rommet hvor et nytt liv og et nytt fellesskap skal ta form. Det gir en sterk kulturell fortelling tilhørighet og verdier. John Niklas, som har vokst opp nomadisk i reindrifta, som på 1-2-3 satt opp en lavvuen heftet ikke når det kom til selve bålet, hjertet.
Aldri før har jeg sett et bål ta fyr på samme måte, så raskt. Bålet, ses på som den viktigeste teknologiske utviklingen av menneskeheten. Historikerne mener at rundt bålet oppsto språk vi i dag kjenner det, kultur og samfunn. Og rundt det samme universelle bålet sitter jeg altså, i min egen bakgård, 150m fra stortoget i en lávvu, som så vidt er noen minutter gamle, men likevel minner meg om de værbittene strukturene jeg så på vidda som barn.
På samme måte som røykbadstua var et av det første byggene kvenene satt opp på en gård er bålet noe meget praktisk og viktig for overlevelse. Blant kvener og finner som bosatte seg i Nord-Norge fra 1600- til 1800-tallet var det en utbredt tradisjon å bygge badstua (savusauna/røykbadstue) svært tidlig, ofte som det aller første eller ett av de aller første byggene på en ny gård.
Det hadde flere praktiske grunner. Et midlertidig bosted. Familien kunne bo i badstua mens de ryddet jord og bygde bolighuset. Badstua var viktig for kroppsvask i en tid uten innlagt vann. Varmen ble brukt til å lindre sykdom, fødsler og restitusjon. Badstua kunne brukes til tørking av korn, lin, urter, kjøtt og fisk, og til ulike arbeidsoppgaver. Badstua hadde en spesiell status i finsk-kvensk kultur. Her foregikk fødsler, kroppsvask før høytider, og mange viktige overganger i livet.
Bålet har hatt en lignende rolle, bare enda eldre. Før mennesker bygde hus, samlet de seg rundt ilden. Der lagde de mat, fortalte historier, tok beslutninger, lærte av hverandre og fant trygghet. Derfor tok det ikke mange dagene før det hang ei reinskrott i taket i den splitter nye urgamle lavvoen og kaffen var på kok.
Og samles i sirkel rundt bål kan sies og være en av de aller eldste sosiale teknologiene. I den moderne byutvikling er vi blitt spesialisert på å bygge bygg, men jeg kjenner meg dratt mot disse eldre metodene og en moderne tolkning av dette kan være:
Før man bygger byen, bygger man et sted å møtes.