En lávvu blir til
Artikkel 3
Refleksjonene av snøen fra den langstrakte duattar gjorde at ettergløden av øyeblikkene i Sápmi fortsatt satt godt plantet i ansiktet, og jeg følte meg like bra på utsiden som på inni meg. Fra dette stedet av ro og klarhet er det som ting flyter på en annen måte enn når vi kjemper mer.
I denne oasen av glød ringte plutselig Niklas Labba, en ekte nomade jeg har hatt gleden av å kjenne noen år. Han spurte om vi skulle gjøre alvor av å lage den lávvuen vi hadde pratet om. Bjørk og ris var allerde samlet inn og han spurte om tirsdag neste uke passet. Jeg har alltid satt pris på den kvaliteten i Niklas, handlingskraften . Lite viste jeg om hvordan det faktisk skulle se ut når vi gikk i gang.
Lávvuen har en form vi kan kjenne igjen i urbefolkningkulturer over hele verden. Ulike varianter av den samme sirkulære formen med åpning på toppen. Et symbol på noe så enkelt og kraftfullt. Et flytttbart hjem som ikke er bundet til noe som helst. Jeg har lenge latt meg facinere av lavvuen, og nå skal vi altså lage en slik i bakgården hvor jeg bor.
Fra jeg flyttet inn i murgården fra 1905 i Grønnegata har jeg følt dette at dette stedet skal bli noe mer enn mitt personlige hjem. Litt nostalgisk er jeg, så tanken på en tid da folk faktisk bodde i byen, møteplassene var på gateplan, og bakgårdene lekeplasser inspirerer meg. Tiden hvor vi hadde yrker som smed, skomakere, bakere og ikke titler som AI coach og cload system architct. På samme måte har jeg lenge bært et bilde inni meg av hvordan det er å vandre inn på en leirplass. Hvor folk sitter rundt bålet, suppa er på kok, andre leker med barna mens noen arbeider med å bygge leiren.
Det kan godt være at realiteten er annerledes, derav nostagli, men jeg foretrekker historien om at når jeg kommer til en slik leirplass er jeg velkommen. Og møtes med varme og nysgjerrighet. til forskjell fra dagens kaffebarer hvor de fleste øynene er rettet mot blålyset på en 5” skjerm. Med det sagt elsker jeg kaffebarer og i skrivende stund sitter jeg på et japansk sted på Tøyen Torg i Oslo hvor de serverer bærtørket på tapp. Det er next level, selv for en urban fanatiker som meg selv. Likvel trenger jeg leirplassene i livet mitt. Å sitte på bakken ved bålet er noe av det kraftigste jeg vet for å finne ro så jeg ønsker at flere skal kunne få oppleve det.
Klokken nærmet seg fire og vi hadde invitert til lávvu verksted i bakgården. Selv om jeg har vokst opp 71grader nord, og mer eller mindre midt i smørøyet av Sápmi, samens hjemland, og observert den kjente strukturen, stort sett fra bil i barndommen mens vi krysset Finnmarksvidda i bil til skirenn eller fotballturning. I eldre alder har jeg oppdaget at den særegne formen har hatt en spesiell tiltrekningskraft på meg og mitt øye. I det oppmerksomheten fanger en slik struktur legger jeg merke til detaljer, fra møtet mellom bjørketrærne til materialer. Ofte opplever jeg den som den har vært ute mange vinternetter. Den står fortsatt dog, værbitt i landskapet.
Med sterke hender og klar retning er Niklas med teamet allerede i gang. Et par andre som har fått med seg invitasjonen er også til stede med øks og sneip. Lávvu er et reisende hjem, og enkelheten er nøkkelen for at det skal være praktisk og mulig å gjennomføre. Niklas veileder mens han viser. Før vi vet av ordet av det vokser strukturen jeg kjenner fra barndommen frem. Jeg blir satt til å kløve endene, slik at de blir spiss og får godt feste i jorda. Raskt merker jeg hvor tungt dette arbeidet er for en kar som meg. Vi bruker noen minutter på å diskutere plassering på tunet, særlig siden vi har andre planer for møteplasser, Niklas beroliger oss at det går fort å ta den ned og flytte så etter noen få utvekslinger blir vi enig om å plasserere den der vi føler det er naturlig.
Når rammeverket er oppe blir linduken linduken fast og Niklas beroliger oss om at det går ikke an å gjøre feil. Så enkelt er det altså. Neste steg er å lage Árran. Selve hjertet. Arnestedet. Det setter rammene for resten av rommet. Kjøkkenet er midstilt, innerst. I løpet av en snau time er jeg på alle fire og legger gulv, som består av bjørkeris som Niklas har samlet inn. Det er litt jobb, måtte han erkjenne. Vi legger det i mønster etter premissene fra Árran og former det innvendige sirkelformede rommet. Nikas forklarer velvillig hvor mor, far og barn sitter og sover. Hvorfor Árran lages slik, det handler om varme, ventilasjon og matproduksjon.
Med årens løp har jeg lært at det vi kan forestille oss faktisk kan bli en realitet. I større og større grad har jeg lært meg å skille mellom motivasjon som kommer fra et sted dypt inni meg og den typen som handler om å hevde meg ovenfor andre og samfunn. Noen kaller det nordstjernen, andre visjon eller kallet vårt. Hva enn det er som vokser i meg forsøker jeg å ære gjennom å gi det plass til å vokse samtidig som jeg responderer med aktive handlinger. Mens drivet tidligere ofte kom utenfor meg selv, krevde det mye krefter å oppnå mål. Det gikk, men det kostet og smertet. Når jeg har blitt eldre har disse handlingene blitt mer uanstrengt og magien i det hele gjør at bålet tar raskere fyr.